Vår tilnærming

Den litt uvanlige kombinasjonen; seriegründer, pedagog, småbruker og eventyrer har i utgangspunktet gitt Anders nokså ulike perspektiver på hvordan skape en forretningsmessig suksess eller en god opplevelse for alle involverte. Med årene har disse tankene i stadig større grad smeltet sammen. Dette har resultert i et metodesett han nå bruker i større eller mindre grad, uavhengig av hvilken hatt som er på. Ikke minst kommer metodikken til uttrykk i alt som tilbys på Lillebru. Enten subtilt gjennom hvordan aktivitetene legges opp, eller eksplisitt gjennom kurs og foredrag. Men kan samme filosofi brukes i forretninger som ute på tur, -og ellers i livet ellers, for å oppnå nye mål? Her er noen av de viktigste områdene som dekkes av metodikken som vel og merke ikke kun baserer seg på egne erfaringer. Filosofien er også inspirert av gamle og nye tenkere, som blant andre Rolf Dobelli og James Clear.

Motviasjon: Hvordan øke egen og andres motivasjon, gjennom å kreve lite, men forvente desto mer, vise uforbeholden tillit, og ikke minst leke og le mye sammen på veien.
Prestasjon: Hvordan kognitive prosesser og fysisk aktivitet gjensidig påvirker hverandre til det bedre, når man evner å forene de to.
Fokus: Kunsten å si nei til brilliante ideer.
"Svart hatt" risikoanalyse for å unngå dårlige beslutninger. Et intendert negativt blikk i krystallkula, og evnen til å endre kurs eller innføre redundans som mottiltak til det man ser.
Å balansere jordnært "sunt bondevett" med offensiv entreprenørånd.
Iterativitet som suksessfaktor i innovasjon. -Og når man bør våge å satse alt på samme hest.
Felles sterk identitet og verdigrunnlag som premiss for å lykkes.

Husk å alltid lese det som står med liten skrift: Flere av punktene er ren empiri, og svakt vitenskapelig fundamentert. Metodesettet bygger dessuten vel så mye på dårlige beslutninger, som smarte. Og det leder jo til siste kulepunkt:

Kunsten å gjøre feil til en fordel.

Nekrolog:

- Egil og Ernst-

Jeg lot barnefingrene mine gli varsomt nedover pelsen og ut på haletippen. -Dette må da kunne brukes til noe fint, tenkte jeg i det stille, før jeg spente ekornet fast på bagasjebrettet, og syklet videre til fotballtrening.

Vel hjemme i skumringen la jeg Egil i fryseren. Han burde da egne seg som åte under høstens krepsefangst.

30 år senere syklet jeg med minstemann til barnehagen, og jammen lå det ikke et dødt ekorn et steinkast fra der Egil oldefar hadde lidd samme skjebne. Sykkelvogna hadde plass til to, og minsten var ikke vond å be. Ernst skulle selvfølgelig få sitte på.

Da jeg hentet i barnehagen den ettermiddagen, stod en oppslukt gjeng femåringer med hansker og kniver, bøyd over ei tretavle. På tavla var Ernst spent ut i full strekk. Magen var sprettet opp, og tarmer og innvoller var festet omkring med navn på hver del. Barna fortalte ivrig om hva de hadde gjort og lært den dagen.

Jovisst kunne også dette brukes til noe fint. Og nyttig.

De to går gjerne hånd i hånd.